Selv om Norge er et lavt befolket land med en forholdsvis begrenset kulturarv, så har litteraturen en stor plass hos folket. Helt fra runene ble brukt som magi før vikingtiden til Knut Hamsun herjet med sine provokasjoner og Camilla Collet banet vei for kvinnelige skribenter, har Norge bydd på spennende litteratur. Den dag i dag står Vigdis Hjort og Kjell Askildsen som bautaer på litteraturhimmelen, og Norge får hele tiden friske bidrag til den litterære diskursen.
Vår litterære tradisjon, eller la oss si diktningstradisjon, var tilstedeværende i Norge før skrivekunsten oppstod. Den bestod da primært av diktning i form av muntlige vers som ble ført fra generasjon til generasjon via fysisk viderelæring og formidling. Disse diktene ble først skrevet ned på 1200-tallet, og da var det islendingene som i hovedsak sørget for dette. Før dette besto vår litterære arv av runer. Vi har funnet rester av runer fra rundt 100-tallet. Runealfabetet ble sjelden brukt for å skrive ned litterærere verk, men hadde i hovedsak en minnefunksjon eller en magisk funksjon.
De første som brukte diktning og litteratur som en kunstart i Norge, var vikingene. Dette var i norrøn tid, ca. år 800-1300. Etter kristningen av Norge ble vi også introdusert for latinske bokstaver, og innførte dette alfabetet som del av vår skriftkultur.
Disse skriftene ble både brukt til å skrive ned norrøne tekster, for propaganda, lovgivning og historiske beretninger om kongene, også kalt kongesagaene.
Folkediktningen
Samtidig som skriftkulturen utviklet seg, eksisterte det parallelt en muntlig diktning – folkediktningen. Denne diktningen skiller seg fra mye av den andre litteraturen, nettopp fordi den var muntlig og ble skrevet ned av ikke navngitte forfattere. Kjennskapen vi har til denne type diktning er først og fremst takket være innsamlinger på 1800-tallet.
På grunn av at Norge i flere sammenhenger har vært innunder andre land, som Danmark, døde det norske skriftspråket ut på 1500-tallet. Etter dette skrev alle på dansk, og først på 1840-tallet, da Ivar Aasen reiste rundt og samlet inn og studerte dialekter, fikk Norge igjen et nytt offisielt skriftspråk.
På 1800-tallet skjedde det også mye annet spennende på litteraturfronten. Våre største litterære personer, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, sto i spissen for en ny forfattergenerasjon. På denne tiden dominerte de nasjonale motivene alle sjangere. Kvinnekampen ble også satt på plakaten i denne spennende tiden. Camilla Collett kom med Amtmandens Døtre i 1855, og var forut for sin tid og banebrytende for en ny og sterk kvinnebevegelse. På slutten av 1800- og starten av 1900-tallet gjorde Knut Hamsun et kraftig oppgjør med litteraturen. Han ville skildre menneskets sammensatte sjeleliv. Gjennom hele den norske litteraturhistorien ser vi at forfatteren reagerte på omgivelsene rundt seg. Om vi reiser rett til vår egen tid, så kan vi tydelig se at psykoanalytisk tenkning og et ønske om å forstå og kritisere menneskesinnet har vært noe som har gjennomsyret både tidligere, men også nålevende forfattere. Dette kan man lese ut fra Karl Ove Knausgård og Kjell Askildsen.
I tillegg til at det kommer ut litteratur fra en rekke debutanter hvert år, har Norge også de seneste årene fått flere mindre forlag, noe som gjør at mindre lønnsom litteratur også kan få oppleve et liv mellom to permer.
